ORDETS LYS: Ref.: Sommerstevne 2001

Stevnereferat

Publisert: 6. august 2001

Til forside for sommerstevne 2001

Fremstille sitt legeme som offer
Møte mandag formiddag, 23. juli 2001.
Fra dette møtet er det først gjengitt 2 innlegg, deretter en tale av Zac Poonen, så 4 innlegg til.

Til Poonens innlegg

Fremstille sitt legeme som offer
Jeg vil prise Gud for en ny nådens dag. Jeg takker Gud for det lyset som er utsådd. Det er mye å tenke over, det er vel verd å la Guds ord arbeide i hjertedypet under Ånden. En kjenner at en trenger lys for å kunne finne fram. En trenger lys og veiledning for å gjøre tingene rett. Det må være hjertetrangen: å få livet og tjenesten i rett skikk. Det får vi en veldig nåde til.
Rom 12:1: "Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste." Skal man stå i den rette gudstjenesten, må det skje en ofring, må vi framstille legemet, være et offer, gi de rette offer som Gud har velbehag i.

V. 2: "Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne." Det må vi også prøve mot Guds ord, om det jeg skal velge er velbehagelig, godt og fullkomment.

Verset nevner tre sikter: Er det godt? Er det velbehagelig? Er det fullkomment? Hvor lett det er å slippe ord igjennom. Det er jo sant. Men det er ikke velbehagelig, eller i hvert fall ikke fullkomment.

2Kor 3:3: "For det er åpenbart at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler." Tenk å være et Kristi brev. Da skal jeg formidle et budskap fra Mesteren selv. Da er det ikke nok å kunne en lære, å ha mange fine ord og formuleringer. Er jeg i stand til å være et Kristi brev i hjemmet og på arbeidsplassen? Hva slags brev er jeg? Er jeg et lovbrev, eller er jeg Kristi brev? Å, måtte vi gi våre omgivelser et innholdsrikt, godt brev, ved at vi er til velsignelse. Vi skal komme med en fylde av Kristi velsignelse [Rom 15:29].

V. 4-5: "En slik tillit har vi til Gud ved Kristus. 5 Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud". Det vi er av oss selv, det vi mener er sterke sider, det er ikke sikkert at det duger. I det hele tatt duger vi ikke av oss selv. Den som ikke duger, kan jo heller ikke brukes. Alt det jeg er som menneske, det jeg mener ut fra min smak og menneskelige forståelse, kan ikke brukes. Jeg er ikke dugelig etter noe jeg er av meg selv. "Men vår dugelighet er av Gud." Vi må knytte oss opp mot ham og ha forbindelsen med ham i orden. Vi må være en tjener og stå i gudstjenesten. Det er å formidle himmelen, formidle Gud, formidle livets Ånds lover, at denne levende kilden fra Gud kan velle fram.

V. 6: "han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende." Det er lett å være tjener for bokstav. Det formidler i svart-hvitt, en kan peke på en vei og så er jobben gjort. Men skal jeg være en tjener for Ånd, trenger jeg å kjenne de fine detaljene som er i livets Ånds lover. Da trenger jeg å få fram nyansene. Det kan bare Guds Ånd tale i mitt hjerte. Og bare den tjenesten duger. Bare den gjør levende. Når vi "slår i hjel", kan det bli stille og en tilsynelatende fred, men oppgaven var å gjøre noen levende.

Hvis ikke Ånden har gjort en tjeneste i mitt indre, er jeg heller ikke dugelig. Jesus elsket rettferd og hatet urett. Det er i hatet til synden og i kjærligheten til Gud at gleden kommer fram i sitt fulle mål. Det må være et hat mot alt mitt eget, alle mine tilbøyeligheter, alle mine menneskelige svakheter, mot finnpåmakeri og påfunn. Kun det beste er godt nok, Åndens frukter, at det kan vokse fram. Ånden, har vi hørt, arbeider i det stille, i det hjertet som har åpnet seg.

Salme 32:8-9: "Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye. 9 Vær ikke lik hest og muldyr, som ikke har forstand! Deres smykke er tømme og bissel til å tvinge dem med. De vil ikke komme nær til deg." Det er lett å ville tvinge sine medmennesker. Men å bringe menneskene i forbindelse med Gud, at de selv står for Guds åsyn, at Guds øye kan gi dem selv et vink om retning og vei, det er det store.
Jeg ønsker å la Guds ånd virke i mitt liv. Jeg vil være skrøpelig i meg selv og sterk i Gud, slik at Guds ord kan være retningsgivende, at jeg tjener ut fra Guds ord.

En har sagt: "Gud har bruk for deg, men ikke for deg." Ikke for det store jeget mitt, men for hvetekornet som er villig til å være i jorden og dø for de andre. Gud alene må ha æren, hans makt må bli synlig iblant oss.

Søk Den Hellige Ånd!
Jeg vil prise Gud av hele mitt hjerte for at jeg atter et år har fått lov til å komme på stevnet. Det er jeg veldig glad for, og for alt det gode som vi har hørt. Tenk på den salvelsen som har vært over oss til i dag. Det har vært en ekstra salvelse over alt sammen. Det har vært veldig herlig. Jeg har frydet meg. Ja, må Gud velsigne oss til å være takknemlige for det vi har hørt. Det har vært ånd, kraft og liv over alt sammen. Jeg priser Gud for at jeg får lov til å være med.

Jeg er ingen ordets mann, og har aldri vært det. Men jeg priser Gud for at jeg har fått Den Hellige Ånd, og at Ånden har vært virksom her på stevnet. De budskapene som vi har hørt av br. Poonen, er noe vi trenger alle sammen. Jeg vi formane hver eneste en til å ta vare på det vi har hørt. Det har vært regn fra himmelen.

Gal 6:9-10: "Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. 10 La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk." Det er jo det vi er kalt til, å være gode mot alle, mot hvert eneste menneske. Jeg vil prise Gud for at vi blir formant og oppmuntret til å gjøre det gode, til å være tro inntil enden.

Jeg har tenkt på ungdommen som er på bønnemøtene. Jeg vil si: Søk å bli døpt i Den Hellige Ånd, å bli fylt av Den Hellige Ånd! Det er nå 63 år siden jeg ble døpt i Den Hellige Ånd. Litt senere fikk jeg tungemålsgaven, og den har jeg brukt i alle disse årene. Men jeg har brukt den etter ledelse ovenfra. Jeg har ikke buldret og talt i tunger, men jeg tror at jeg har vært ledet av Ånden.

Jeg vil formane dere: Søk Den Hellige Ånd, bli fylt av Ånd og ild og kraft.
Du har fått en veldig hjelp til å være god mot dine medmennesker. Du kan være god og elske å gjøre det gode. Det er ikke noe du behøver å tvinge deg til.

Det vi har hørt, har vært et pust fra Guds verden. La oss ta vare på det, så det ikke blir bare teori, men blir Ånd og kraft og ild og glød. Skal vi ikke søke det? Da blir det trivelig å høre på.

Ungdom, gi deg ikke før du blir døpt i Den Hellige Ånd. Tungemålsgaven er vel den minste gaven som er å få. Men Paulus sa: Jeg har talt mer i tunger enn dere alle [1Kor 14:18]. Bruk det under bønn, når du ikke har ord lenger. Gud skal velsigne deg, ungdom, til å få bønnens ånd og blir fylt av Den Hellige Ånd. Bli fylt av ånd, kraft, ild og glød, så skal du se at det går velsignet og godt.

Menigheten blir bygd ved forbilder
Zac Poonen: Jeg ble oppmuntret av det jeg hørte av broderen nå. Jeg håper at jeg har den samme glede i Den Hellige Ånd i høy alder. Det er et voldsomt forbilde.

Jeg har oppdaget de siste 25 år i India at menigheten ikke bare blir oppbygget av gode predikanter. Vi har bare noen få gode predikanter. Men vi har noen ydmyke brødre og søstre. Det er ved forbilder at menigheten blir bygd. Ikke alle er kalt til å stå og preke for andre. Mange lemmer på legemet er usynlige.
Jeg står mye foran mennesker. Min nådegave kan sammenliknes med tungen i legemet. Men hjertet er viktigere enn tungen. Hvis ikke det pumper hele tiden, kan ikke tungen fortsette å gå. Det er mange brødre og søstre i menigheten som er å sammenlikne med hjertet. De står kanskje aldri på talerstolen, men de pumper og pumper og pumper. Vi tenker ikke så mye over hjertet før vi får hjerteinfarkt. Så lenge Kristi legeme har disse usynlige bønnekrigerne, vil det gå godt med menigheten. Gud avgjør hvilken del av legemet vi skal være. Jeg ønsket aldri å bli en predikant. Jeg var en meget sjenert person som menneske. Men da Gud fylte meg med Den Hellige Ånd, ble mitt liv forandret.

I 16 år etter at jeg ble født på ny levde og arbeidet jeg hardt. Det var som å skyve en bil, det blir ikke mye fart. Men etter 16 år startet jeg motoren. Da gikk det raskere. Det var da jeg ble fylt med Den Hellige Ånd, for 26 år siden.

Også før det hadde jeg besøk av Den Hellige Ånd. Vi hørte fra Rom 12:1: "Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste." Jeg husker at en sa det for mange år siden: Faderen ønsker ikke et legeme og Sønnen har allerede fått en kropp. Men Den Hellige Ånd er her på jorden og ønsker kroppen din. Jeg må framstille legemet mitt for Den Hellige Ånd, så han kan bo i dette templet, at han kan gjøre legemet mitt til Guds tempel.

Til og med filistrene kunne fått tak i byggeplanene og laget et slikt tempel som Salomo bygde. Men de kunne ikke ha kopiert Guds ild. Den er det viktigste.
I India har jeg sagt til folk som kom på besøk til oss at dere kan komme og se hvor godt vi har det, og dere kan kopiere mønsteret (sanger, bønn, vitnesbyrd m.m.). Men man kan ikke kopiere ilden. Den kommer fra himmelen. For å få tak i den, må vi framstille våre legemer.

En mann søkte å bli døpt i Ånden. Han la seg på golvet og sa til Gud: "Fra toppen av hodet til det ytterste av tærne gir jeg legemet mitt til deg. Du kan sende meg som misjonær til Grønland eller i seng med kreft, gjøre øynene blinde eller hva som helst du ønsker." Denne mannen var en lege. Fra da av ble hans liv til stor velsignelse for alle han kom i kontakt med.

Da Moses så busken i ørkenen, hadde han sett mange busker før. Men en gang så han en som brant [2Mos 3:2]. Den var annerledes enn andre busker. Jeg leste dette for mange år siden. Jeg tenkte: Jeg vil være tent, brennende, så folk kan se noe annerledes i meg, den gleden og ydmykhet som verden ikke har, frihet fra pengekjærhet, at de som ser grundig på meg skal se noe annerledes. - Når jeg deler Guds ord, må jeg formidle en ild.

I India kjøper vi kjøtt på et åpent marked. Det henger der. Det er ikke alltid så appetittlig. Men tar du dette kjøttstykke og plasserer på ilden, begynner tennene å løpe i vann.

Jeg har hørt så mange taler hvor alt er riktig og sant. Men tennene løper ikke i vann. Men med den samme sannheten, når det kommer ild, da blir det annerledes. Moses stanset opp. Gud talte fra den busken [v. 4].

Vi kan alle gi vårt legeme til Gud som busken gav seg til ham. Da vil Gud sette oss i flammer. Det var ikke noen insekter eller fluer som overlevde i den ilden. Vi kan plukke en synd om gangen, det tar lang tid. Det er som å dytte på en bil. La Gud komme og brenne busken og fortære alt de greiene. Slik har jeg hatt det i livet de siste 26 år.

Jeg har sett mange som har hatt salvelsen, men så er den blitt borte. Jeg tenkte på Heb 13:7: "Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro." Se på hvordan de endte sitt liv. Mange starter godt. Men hvordan ender det?

Jeg har opplevd at noen har kunnet tale helt på slutten av sitt liv på en slik måte at vi kjenner at hvert ord er levende. Men jeg har også sett hvordan andre, som begynte godt, endte sitt liv. Det skaper frykt. Derfor er en gammel bror, full av Den Hellige Ånd og tro, en stor oppmuntring. Tenk å ende i ydmykhet, en større ydmykhet enn han startet med. Slik var det med Jesus på slutten av hans liv, han vasket disiplenes føtter. Vi skal etterligne slike menneskers tro.

I OL er det ingen premie for dem som begynner godt. Gullet er for den som slutter bra, selv om det ikke begynte bra. Kanskje har noen ungdommer rotet livet til. Det betyr ikke noe. Løp! Du kan slutte godt, det er poenget. Jeg vil understreke: Bli fylt med Den Hellige Ånd. Det er ikke en lære eller lov. Gi ditt legeme som et offer til Den Hellige Ånd. La ham tenne en ild i deg. Hør på hans røst.

Jes 11:2: "Og Herrens Ånd skal hvile over ham - visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham." Det er gitt navn på syv ånder der. En av dem er den Ånd som gir frykt for Herren. Da Ånden falt på Jesus, gav det ham frykt.

Det er to typer gudsfrykt. A) Frykt for at Gud vil gjøre meg noe ondt. B) Frykt for at jeg skal gjøre Gud noe ondt.

Det første er en feil frykt, den siste er rett. Ingen av oss må frykte at Gud skal skade oss. Men vi må alltid frykte at vi skal gjøre mot Gud.

V. 3: "Han skal ha sitt velbehag i frykten for Herren. Han skal ikke dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører". Her leser vi om to legemsdeler. Den Hellige Ånd er mest interessert i tre deler av kroppen, tror jeg: Øynene, ørene og tungen. Det er det viktigste.

Alle Adams barn dømmer etter det de ser, og bestemmer seg etter det de hører. Vi kan få så mye opplysninger ved det vi ser og hører. Derfor sier jeg til ungdommen: Det er farlig å se på TV. Ser du på TV hele tiden, kan du ikke se klart. Og du kan ikke høre Guds tale klart hvis du låner øret til baktalelse. Du ser og hører så mye. Vi må være ytterst forsiktige. Vi lever i denne verden, det er ting vi ikke kan unngå å se og høre. Men vi må ikke bestemme ut fra det vi ser og hører. Det skal vi fornekte når vi kommer inn i Åndens liv.
Jeg må tenke: Jeg så det, men jeg kjenner ikke hele sannheten. Ja, jeg hørte noe, men jeg kjenner ikke hele sannheten. Her vil jeg søke Gud, høre hva han har å si meg om det jeg så og hørte.

Har vi forstått Jes 42:1, 19: "Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene. 19 Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener?" Hva betyr dette? Det er forklart i v. 20: "Du har sett mye, men du tar ikke vare på det. Han har åpne ører, men han hører ikke." Slik levde Jesus. Det var på denne måten han ville at vi skulle "rive ut øyet" når vi ble fristet. Ørene er åpne, men du går rundt som en døv mann. Du kan sitte midt blant folk som skravler og baktaler uten at det virker på deg.
Mange ganger hører vi ikke Guds røst fordi vi hører på baktalelse. Vårt hjerte blir forurenset av det vi hører og ser. Så går det ut av oss.

Hvis vi er forsiktig med øyne og ører, blir det lettere å kontrollere tungen.
Jes 50:4: "Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører." Jesus kontrollerte øyne, ører og tunge. Han talte ikke det han selv ville. Han talte bare det Den Hellige Ånd drev ham til.

Jeg bad Gud for mange år siden om gaven til å formidle hans Ord til andre, både på talerstolen og privat, der vi møter mennesker. Hvordan kan jeg ha Guds ord på min tunge, en Åndens ild? Liv og død er i tungen. Vi bor i en verden hvor alle Adams barn spyr ut død ved sine tunger.

Det er noen som taler om Kristus åpenbart i kjød, men det kommer død fra dem. Når jeg ser det, kommer det frykt i mitt hjerte. Jeg tenker: Hva kommer fra meg? Jeg vil ikke dømme dem, men jeg vil ha frykt. Bedre menn enn meg har falt, folk som har kjent Herren lengre enn meg, har falt. Jeg vil ikke være overmodig. Men ingen som frykter, vil bli avhogd.

Luk 16:11: "Dersom dere ikke er tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere de sanne skatter?" Er vi ikke trofast med penger, hvem vil betro oss de sanne skatter? De sanne skatter er Guds Ord. Vil du ha det slik at du alltid har noe å gi, også på tomannshånd, så vær tro i penger. Ikke bare rettferdig, det er et lavere nivå. Å være trofast, er et høyere nivå.

Å være rettferdig, er bl. a. å ikke ha gjeld. Da vi giftet oss, bodde vi på ett rom på 3x3 m. Men vi bestemte oss for at vi ikke ville pådra oss gjeld. Gud har hjulpet oss i det. Vi skal gi tilbake det vi har tatt fra andre, og aldri ta en øre som ikke tilhører oss.

Men trofasthet er bl. a. å ikke sløse når vi har mye. Bruker jeg mye da, er jeg rettferdig, men ikke trofast. Når jeg har mye, bruker jeg fortsatt lite på meg selv. Slik levde Jesus. Er du tro i penger, vil Jesus gi oss hans ord på vår tunge.

Jer 15:19: "Derfor sier Herren: Hvis du vender om, så vil jeg la deg komme tilbake og stå for mitt åsyn. Hvis du skiller det edle ut fra det uedle, skal du være som min munn. De skal igjen vende om til deg, men du skal ikke vende om til dem." Vi skal skille det edle fra det uedle. Du taler så mange ord. Vær forsiktig. Ikke tal disse unyttige, uedle ord. Skill ut det edle og tal bare det, alltid. I mange ord vil det alltid være synd. Når man snakker og snakker, spøker og spøker, tøyser og tøyer, vil det alltid være synd. Men vi må skille det edle fra det uedle.

Dette var to ting (troskap i penger og å skille mellom edelt og uedelt). Alle kan gjøre dette. Tenk hvilken velsignelse vi kan bli. Vi kan ikke gjøre noe med det som har vært til denne dag. Men vi har fremtiden.

Har du gitt ditt legeme til ham slik at du ikke lenger har noe valg? Vil Gud at jeg skal faste, faster jeg. Buken min er ikke min Gud lenger. Har du merket at når du holder på å si noe, sier Ånden: Ikke si det. Hør på det neste gang. Da kan du bli Guds munn. Tenk om vi alle blir Guds munn hver dag. En tunge som er satt i brann. Det er betydningen av tungemålsgaven. Gud skal kontrollere tungen også på vårt morsmål. [Poonens tale slutter her.]

Har Ordet blitt liv?
Den som har øre, han høre hva Ånden taler til menigheten [Åp 2:29]. Det gjelder å ha et slikt øre. Jeg ønsker mer av det. Da blir det også til velsignelse for andre.

En ungdom sa til meg: Når de forskjellige kommer fram, vet man hva som blir tema. Det er noe å tenke på. Det står om en tid da Guds ord var dyrt, og av syner var det lite [1Sam 3:1]. Lite ble levende, det var lite liv. Men det var noe annet med Emmaus-vandrerne. De kjente at hjertet brant [Luk 24:32]. Ellers får vi det gamle om igjen og om igjen, det som vi har lært og kan og er trygge på, og det vi ligger an til. Det er trist hvis alle vet hva som vil komme når jeg kommer fram. Da er jeg ikke blitt tappet om fra kar til kar [Jer 48:11]. Da har man ikke hatt et disippeløre. Man har ikke hørt selv, ikke vært lydig.
For oss som har hørt i så mange år, er det mye sant vi kan bringe fram. Men er det blitt til hjelp for meg selv? Da kan jeg bringe levende vann. Det spørs om det ikke mangler noe her. Vi har ikke tatt det så alvorlig som vi skulle ha gjort. Jeg kjenner mangel i mitt liv.

Jeg vil lese om noen som står som et forbilde i menighetens historie. Kol 1:3-7: "Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. 4 For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærlighet dere har til alle de hellige, 5 på grunn av det håp som ligger ferdig for dere i himmelen. Dette håp har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet. 6 For også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet. 7 Slik har dere også fått lære det av vår kjære medtjener Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere."

Dette var en menighet som stod i framgangens tegn. De hadde tatt imot evangeliet og de første grunner, og utviklingen fortsatte. Det er en veldig nåde, en veldig herlighet. Man kan begynne i Ånd, men fullende i kjød. Men da Paulus skrev, så han åpenbart ikke noen fare for det hos kolosserne.

Vi har hørt om mange områder her på stevnet. Det er en hendelse jeg vil fortelle. En søster kom til en eldre broder og sa at hun hadde nådegave til å prøve ånder. Men når jeg bærer det fram, bringer det uro, sa hun. Broderen tenkte seg om, og svarte: Jeg tror heller at du er fylt av en kritikk-ånd snarere enn evnen til å bedømme ånder. Siden kom hun tilbake og sa at hun hadde tatt det til hjertet.

Vi har hørt om å elske hverandre, om Jesu Kristi kjærlighet. Han gav seg selv for vår skyld. Da er spørsmålet: Hvilken tjeneste ser vi oss selv i? Søsteren trodde at hun kunne bedømme både det ene og det andre. Ligger ikke det nær for oss også? Vi synes at vi ser det så riktig, og vil gjerne bringe det fram. Men er det kjærligheten som driver? Da setter man først sitt liv til for sine venner. Man blir så lett en kritiker i stedet for en tjener. Og er man først kommet inn i kritikergata, er det vanskelig å komme ut. Det er en blindgate. Det er et spørsmål om vi ikke har noe å dømme oss for. Det er noe som heter å være skravlekjerring, det kan også menn være.

Ser vi ikke mye galt hos våre barn også? En bror sa: Tror du at en mor som er glad i sitt barn, og ser det ene og det andre som er galt hos barnet, går rundt og forteller om det? Hun arbeider med håp. Hvorfor bærer man ikke videre det ene og det andre? Jeg taler ikke om å skjule sine barns svakheter av æresyke. Men vi formaner heller og hjelper til i bønn, fordi det er min sønn eller datter. De ligger oss på hjertet. Vi er glad i dem. Vi tåler dem selv om de er obsternasige. Ja, selv om de ikke "vil sitte ned", som vi hørte i eksemplet av br. Poonen. Vi tåler og bærer dem likevel, fordi de er våre barn. Jesus bar all verdens synd, din og min.

Vi går på møter i ulike grupper. Og i min gruppe har vi god forståelse av hvordan andre skal ta det. Men hvordan jeg selv skal ta det, kan være vanskeligere å forstå.

Heb 12:14-15: "Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren. 15 Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den."

Det er noe å stoppe opp for. Jag etter fred med alle, men ikke etter fred med alt mulig. Å jage er noe ganske annet enn å sitte med ønskedrømmer. Når dyrene jager, er det en veldig aktivitet. Man er våken og ser hvordan man kan angripe.

Det går an å begynne bra og avslutte dårlig, hørte vi. Det kan bli en bitter rot. Den kan vokse og vokse og volde skade. Når vi får noe ondt i hjertet, kommer mange forklaringer, og kanskje skriftsteder, selv om det er en person man ikke kan tåle.

Jeg har hørt om en broder som pleide å gå på møter. Men da han så frakken til en bestemt annen bror der, snudde han og gikk hjem. Han hadde hørt om å elske og tilgi, men i dette tilfellet handlet han altså slik. Det er et veldig alvor. Gud har talt til mitt hjerte både før og under stevnet .

Man kan bli så sterk i seg selv, og tillate seg så mye med tungen. Man er så lite redd for å snakke nedsettende om andre. Det fosser i vei.

Vi er veldig svake som mennesker. En gruppementalitet ligger til oss. Hvor mange tør stå alene? Hvor mange tør si: Dette vil jeg ikke høre på? Hvor mange vil si det til en venn, en i sin egen krets? Da er man gjerne veldig svak. Man vil jo ikke komme på kant med noen. Så legger man seg under sterke menneskeånder. Slik skal det ikke være. Det kan være sterke kvinner som har meninger om både den ene og den andre. De går for å være så åndelige, men kan ikke holde sin tunge i tømme. Man vil ikke være uhøflig. Men vi må si nei. Vi er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers trell [1Kor 7:23]. La oss høre åndens røst i våre hjerter og gjøre oss fri. Også ektefeller kan ha dårlig innflytelse.

Vi tror på og forkynner en hel og full frelse. Går vi halte og blinde fra dette stevnet, er det ikke forkynnelsens skyld.

Overflodskjærligheten
Jeg er svært takknemlig for å være på dette på stevnet. Vi har hørt klart og enkelt, så hvem som helst kan forstå det.

Vi hørte om kjærligheten, hvor viktig det er å kunne elske alle mennesker. Jeg har forstått at den som blir elsket, elsker andre [1Joh 4:19]. Da Jesus døde på korset, ble vi elsket av ham. Derfor elsker vi ham. Når vi elsker brødre og søstrene, blir de elsket, dermed elsker de oss. Vi knyttes sammen.
Vi skal søke overflodskjærligheten, uten grenser.

Gud er god enten han stryker oss med eller mot hårene. Det behaget Gud at Jesus ble knust [Jes 53:10]. Vi behager Jesus ved å la oss knuse. I denne knusningen vokser det fram et nytt liv.

Jeg er svært takknemlig for å være her. Jeg blir fylt med en mer brennende kjærlighet i mitt indre. Jeg vil takke for som har holdt ut med meg.

Lære kjærlighet
Jeg er av hjertet takknemlig for å få være med, at Gud har en slik omsorg for meg. Gud vet hva jeg trenger. Jeg trenger mat så jeg kan arbeide. Det må være god mat, så jeg kan orke å være i tungt arbeid.

Jeg ber om at jeg kan ha Guds velbehag over mitt liv. Jeg kan drikke så mye som jeg har tørst til. Jeg har en stor trang etter å lære Jesus å kjenne.
Gud har talt til mitt hjerte, han har elsket meg. Tenk om jeg kan se Guds ord, at jeg ikke ser feil.

Jeg gleder meg over å ikke være noe i meg selv. Å, om jeg alltid kunne minnes det. Jeg har sett mange predikanter som er store i seg selv. Må jeg aldri bli noe stor. Men være som broderen sa: En Guds munn. Hva er det? Det er å konsentrere seg om Jesus. Jeg lengter etter mer å bli oppvakt og få sverdet skjerpet i mitt eget liv, der hvor ingen mennesker ser meg. - Jeg har gjort mange feil og mye synd, men jeg takker for at Jesus elsker meg.
Jeg vil høre på dem som har livet bak seg, som har gitt næring. Jo sterkere, jo mer til hjelp for meg. At jeg kan komme løs fra all synd, det gamle, vaner. Vi trenger ikke å lære å kritisere hverandre. Vi må lære å leve et Guds liv i kjærlighet. Det livet må jeg lære.

Jeg behøver ikke å lære å se feil hos andre. Jeg vil lære å leve riktig. Å fylles med Den Hellige Ånd og ild, hver dag. Jeg priser ham.

Gud er min far
Hjertet utvides ved denne forkynnelsen. Spesielt det budskapet om Gud som min far, det griper mitt hjerte. Jeg trenger å høre det mange ganger. Det er godt å få kjenne seg elsket av Gud. Det er fantastisk å tilhøre Jesus Kristus. Det er godt å vite at det er en grunnvoll: Jesus Kristus og ham korsfestet. Det var han som fant oss, løftet oss opp, vasket våre sår [Luk 10:34]. Han bøyde seg ned og plukket meg opp der jeg lå halvdød på veien. Det ønsker jeg å bringe videre til andre også.

De så opp til ham og strålte av glede, deres åsyn rødmet aldri av skam [Sal 34:6]. Når vi ser opp til Jesus, har vi noe å gi andre mennesker. Jeg ønsker på ny å bli fylt av Guds Ånd, kjærlighetens og fredens ånd.

Jeg vil øve opp mitt øre til å høre når han taler. Takk og lov, det er herlig å være frelst. Vi skal se på hverandre som nye skapninger i Jesus Kristus.

Andre møter:
Kjærlighetens og gledens kraft
Den Hellige Ånds arbeide
Livets tre - Kunnskapens tre
Vår faste adresse: Kjærlighet til alle
Fremstill ditt legeme!
Samvittigheten er den største gaven
Å bygge Kristi legeme med ydmykhet
La oss gå ned!
Oppmuntre hverandre hver dag!
Ta deg i vare for verden!
Da ilden falt
Samles til ham

Tilbake til

Tilbake til toppen